Når man har såpass “enkle” forsterkere som jeg, er det ikke fritt for at det er kjekt å ha noen effektpedaler. Min viktigste pedal er en spygrønn Ibanez TS-9 Tubescreamer. Den kjøpte jeg for ganske mange år siden fordi jeg leste i et eller annet gitarblad at Stevie Ray Vaughan brukte det. Jeg har alltid likt lyden av den, men har kanskje syntes at den gir litt lite vreng. Derfor kjøpte jeg en på Guitarcenter i San Jose en gang jeg var der. Så jeg bruker altså to etter hverandre. Den ene på full gain, og den andre på litt mindre. SRV for alle pengene.

En annen pedal jeg har er Gollmer FatDist. Den er laget av et svensk firma som ikke finnes lenger. Den er rett og slett litt sjelden. Som man skjønner av navnet er det en distortionpedal. Det kan være ganske grumsete i lyden, med litt skruing så finner man en fin, fet overdrivelyd. Pedalen fungerer veldig bra i kombinasjon med andre pedaler.

En tuner må man ha, og for min del har valget falt på TC Electronics’ Polytune. Med den så kan man slå an alle strengene på en gang og få “status” for alle strengene på en gang. Man kan selvfølgelig også stemme en og en streng som vanlig. Kan anbefales.

En kompressorpedal er også obligatorisk. I og med at jeg liker enkle pedaler med enkle innstillinger har jeg valgt en MXR Dynacomp. En kompressor skal på en måte jevne ut signalet fra gitaren. Den demper signalet ved harde anslag og hever signalet hvis signalet fra gitaren er lavt. Det gjør også at tonene holder seg lengre. Man kan også bruke en kompressor til å etterligne lyden av den naturlige komresjonen i en rørforsterker. Dynacomp er en enkel pedal med utmerket lyd.

Hvis man er Jimi Hendrix-fan er trenger man selvfølgelig en wah-wah. Jeg har en Jim Dunlop Jimi Hendrix-wah som gjør jobben helt glimrende.

Videre må man ha en fuzz-pedal. Etter mye leting falt valget på Angry Fuzz fra Visualsound. Den er ikke helt som andre fuzzpedaler. Den har også en oktav-opp-effekt som ligner litt på Jimi’s Octavia-sound. Mange fuzzpedaler har en ganske grell lyd, men denne er ikke så verst, spesielt ikke om man skrur ned fuzznivået litt. Da blir den litt mer som en overdrivepedal. Og i kombinasjon med FatDist-en blir det en skikkelig bra Hendrix-lyd.

Jimi brukte også en Uni-Vibe for å etterligne Leslies roterende høyttalere. Jeg har kjøpt en Pickle Vibe fra Lovepedal. Igjen en enkel pedal. Denne har en knott for hastighet i tillegg til av-og-påbryteren. Man kan stille “dybden” på effekten ved et internt potmeter, men man må mer eller mindre bestemme en gang for alle for hva den skal stå på. Men jeg liker lyden og kombinerer den gjerne med vibratoen på Deluxe’n min. Picklevibe+Angry Fuzz+FatDist+Deluxe Reverb=Hendrix.

Siste tilskudd er en DigiTech Hardwire DL-8, som er en digital delay-pedal av beste sort. Den har mange instillinger på delay-tid og varighet og tar alt fra slap-back til mange sekunder. I tillegg har den instilling for analog delay, reverse delay, tape echo, delay med begrenset båndbredde (ligner litt på analog) og modulert delay. I tillegg er det en såkalt looper, som kan ta opp 20 sekunder lange loops, inkludert overdubs. Sist men ikke minst (for meg) så er det stereoutgang, som gjør at jeg kan kjøre begge forsterkerene mine samtidig. Fet lyd. Selv om jeg ikke er den største brukeren av delay, så er dette en pedal man bør sjekke ut hvis man trenger en delaypedal.

Etter litt modning i tankene, og etter at Fender gjorde noen endringer på 2008-modellene, blant annet en egen stol til hver streng, blei jeg hekta på Telecaster. Høsten 2008, eller om det hadde det blitt 2009 husker jeg ikke, men jeg sendte Kristine inn i gitarbutikken på Buskerud storsenter (Kretz musikk) for å prute på en Telecaster som hadde hengt der ei stund. Det er en 2008-modell med de nye endringene (serienummeret derimot indikerer at den er laget i 2007). Kroppen er laget av ask, noe som gir bedre sustain og fargen er 2-toners sunburst. Veldig lettspilt og kjempefin lyd. Kjempefin er den virkelig.

Det gikk noen år før neste gitar dukket opp, men historien bak er ganske artig. Det var i 2001 eller 2002. Jeg satt på jobb og fikk en telefon fra Kristine. Hun fortalte at det var en konkurranse på God morgen Norge på TV2. I forbindelse med at The Shadows skulle ha konsert i Oslo så hadde de Bruce Welch, den andre gitaristen i The Shadows) med i programmet og de hadde laget en konkurranse med noen enkle spørsmål. Premien var en rød American Stratocaster 2001-modell signert av Bruce Welch(på den tiden kalte de American Standard-modellene bare for American, så et er tilsvarende American Standard).  Uansett… Vi sendte inn svarene i både Kristines og mitt eget navn, og tror dere ikke at Kristine ble trukket ut. Kristine ringte TV2 for å høre, og vi kunne komme å hente den når vi måtte ønske. Vi dro inn til TV2 på Karl Johans gate og hentet den. Etterpå feiret vi ved å gå på restaurant. Det eneste jeg har gjort med denne gitaren er å bytte standardpick-upene med Custom Shop ’69 pick-ups, som er signert av Abigail Ybarra (en legende innen pick-uptvinning).

Fender Stratocaster har alltid vært favorittgitaren. De fleste av mine favorittgitarister bruker nemlig Stratocaster. Dave Murray, Jimi Hendrix, Stevie Ray Vaughan og et utall flere. Og endelig i 1994, etter å ha tjent litt penger på sommerjobbing, kjøpte jeg en 1993-modell American Standard Stratocaster i fargen Antique Sunburst på tilbud. Jeg har modifisert den en del i løpet av årene, og nå har den Texas Special pick-ups, D’Addario light top/heavy bottom strenger, og er stemt en halvtone ned slik som Stevie Ray gjorde. Ellers er det litt gull-hardware på den og svarte knotter. Den er godt innspilt og har en fabelaktig lyd.